(Advarsel: dyptgående tanker) Det er visse ganger i livet man bare vet er øyeblikk man tar vare på resten av livet. Tidspunkter du vet livet tar en vending. Hva skal man gjøre i det man opplever dette? Skal man reise seg og si høyt: “vet du hva, jeg tror livet mitt tok en ny retning akkurat nå… ” Jeg tenkte på dette da jeg spaserte oppover Mass Ave med MIT domen på høyre side og forsto at dette var siste måneden jeg kunne gjøre nettopp dette. Jeg reflekterte over disse punktene gjennom livet mitt…
Å flytte ut: Min mor fikk meg altså ut av huset i en alder av 21 år gammel. Og det var vel virkelig på tide. “Jeg tror at du bør ha funnet deg et sted å bo til nyttår” sa min kjære mor, og jeg forsto at et ganske så bekymringsløst liv var i ferd med å ta slutt. Kort tid etter flyttet jeg sammen med to andre venner… for første gang på egen hånd. Og for første gang begynte jeg å lure på hvilke retning livet ville ta?
En aften i Bergen: Da jeg var ute med min venn Dag Erik og vi diskuterte hva vi skulle gjøre når vi var ferdig med Universitetet. Og det slår meg: “hvis jeg kommer inn på en skole i USA må jeg reise.” Jeg visste der og da at jeg trengte noe mer. Noe utenfor det Bergen kunne gi meg. Jeg visste det ville bli veldig vanskelig å gjøre i den livssiutasjonen jeg var i men å bestemme meg såpass på forhånd gjorde det enklere.
Fullsatt stadion: Da jeg løp ut med fotball laget foran 8500 tilskuere og en fantastisk California kveld. det var da det gikk opp for meg at det jeg hadde snakket om så lenge, å ta del i et College football program, faktisk var blitt realitet. Og det på et såpass høyt nivå.
Palmer i California: Da jeg en kveldstur i San Luis Obispo og måtte knipe meg litt i armen: “det er palmer her” slo det meg og jeg forsto at snart var jeg tilbake i Bergen igjen…. men til hva? Og dette var en av de aller siste gangene jeg kunne spasere i sydenvarme under palmetrær som en del av mitt daglige liv.
Å si farvel til en mormor: Da jeg var hjemme om sommeren fra USA hadde min mormor vært syk. Jeg reagerte på at hun var blitt 10 år eldre fra jeg reiste til jeg kom hjem 6 mnd senere. Siste kvelden jeg var på besøk til henne var hun sendt hjem fra sykehuset og tilsynelatende i sitt vanlige humør. Jeg hadde en god samtale med henne den kvelden men da jeg satt i bilen og kjørte av gårde, slo en følelse i meg at jeg ikke kom til å se henne igjen. Jeg snudde meg kjapt rundt og så henne stå og vinke til meg, slik hun alltid gjorde. Skulle jeg snu og kjøre tilbake? Si hadet en gang til? Jeg kjørte videre med denne ekle følelsen. To uker senere (på min 23 års dag) fikk jeg en telefon om at hun var død.
Å treffe sin fremtidige hustru: Jeg forstod tidlig da jeg traff Elin at dette kom til å være hun jeg kom til å gifte meg med. Hun engasjerte seg tidlig i mitt liv og jeg forsto bare etter uker at dette ville føre av sted til bryllup. Jeg fikk veldig rett i dette, og jeg var veldig avslappet til det. Fra det punktet var det på tide å gi opp toppleilighet i Bergen Sentrum til fordel for borettslagsleilighet på danmarksplass.
Å gifte seg: Å sitte i sitt eget bryllup og se så mange gjester, tenke over de forrige 12 timene som har passert som 5 minutter, forstår man at en milepæl i livet er nådd. Det er ganske uvirkelig. Hva skjer nå? Hvordan endrer tilværelsen seg? Jeg visste ikke hvordan, men jeg forsto at egentlig var alt endret.
Å drikke øl med CIO av eBay: Etter at eBay CIO Brad Peterson hadde holdt en speach for klassen vår på MIT ble det en liten sosial samling etterpå. Jeg kunne være med på denne fordi flyet til Elin var dobbelbooket og de ikke kom seg til Boston den kvelden. Den sosiale samlingen endte opp meg meg og Brad sittende å ta noen øl etter at alle andre var gått. Samtalen gikk i hva eBay burde gjøre i forhold til Amazon som beveget seg inn på deres område, og Google som også stjal markedsandeler fra dem. Å kunne ha en samtale på dette nivået med en senior executive av en av verdens mest inflytelselsrike selskaper satte virkelig i perspektiv hva jeg holder på med her borte.
… og til slutt spasere og Mass Ave og se MIT ved siden av: Jeg burde vel tatt med en joggetur i dag langs Charles river med påfølgende middag på Harvard Square, hvor jeg også satt å studerte. Harvard, hvor Bill Gates gikk 25 år tidligere, eller 23 åringen Mark Zuckenberg (grunderen av Facebook) gikk for noen år siden, hvor Geroge Washington hadde brakker for sine opprørsstyrker. OG MIT som har startet 5.000 selskaper eller en like stor økonomi som Belgia, som ledet forskningen på DNA molekylet, som ledet forskningen for NASA eller robotindustrien. Tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan, er alumni ved samme program jeg går på. Hvor går egentlig livet videre og hvordan påvirker valget av å komme til MIT framtiden? Blir spennende å se. Alt jeg vet er at ved å komme hit har livet tatt en vending det ikke ellers ville gjort om jeg ikke kom hit. Jeg har altså fått tatt del i en unik institusjon. Stay tuned…